Jeg husker den følelsen. Vi hadde signert avtalen. Uvirkelig og skummelt. Alf, Anne-Kjersti og Simon stod det, med blått blekk.

Heldigvis var det en omsorgsfull utleier; Haugesund Sanitetsforening. Damer med stort hjerte og handlinger som fulgte lovnadene. De gav oss en velkomstgave på 50 000 kroner etter signering! Voksne menn greide ikke å holde tårene tilbake. Noen trodde på oss og brant for våre ideer.

Det var ikke enkelt. Den første vinteren hadde vi noen hundrelapper på kontoen. Utenfor var det minus 15 grader og snø. Inne lå det regninger på 40 000 kr. Men troen var der. Pågangsmotet og fellesskapet.

Men når det kom til ideer var vi solvente. Ideer som Haugesund Filmklubb, Kompani Haugesund, Norsk Festival for Dans og Film. Utstillinger i Stavanger, kunstprosjekter, utgivelser, kurs og utstillinger. Det er fremdeles stor innovasjon rundt kjøkkenbordet.

Penger kom etter hvert på kontoen. Tæring etter næring. Ingen driftsstøtte fra det offentlige. Vi ville greie oss selv, for å trygge oss selv. Dette var for viktig til å overlate til en svingende kommuneøkonomi.

Men vi visste hele tiden at vi ville bli flere. Vi kunne ikke stagnere. HKV ville ta samfunnsansvar. Ta risikoen med å tenke stort og inkludere flere. Lite visste vi at det skulle bli en så stor risiko og at båten skulle gå på grunn. Nå mister vi huset vi var i og huset vi skulle til. Så nå står vi med penger på konto og ideer i boka, men ingen leieavtale.

Vi har allerede krevd mer enn hva en kan forvente av en gruppe selvstendig næringsdrivende kunstnere. De har allerede gitt sin andel dugnad, svette og tårer. Nå må de ut i en ny kamp. Kanskje den siste kampen til HKV.

Men minnet om den første vinteren, fattige 14 grader inne og noen hundrelapper på kontoen, gir meg håp. HKV kan ikke dø.

 

Simon Næsse, styreleder HKV

Leave a Comment