Hvorfor du bør se en “gammel” film som Suspiria. Ja hvorfor bør du se en 35 år gammel skrekkfilm om hekser på Tysvær Skrekkfest?

Allerede i løpet av de første sekundene er det tydelig hva som griper tak; musikken og fargebruken. Progbandet Goblin hugger tak med en gang og fillerister en til åpningsteksten er ferdig. Deretter finner vi filmens heltinne, Suzy Bannion på vei fra flyplassen til en drosje på videre vei til danseskolen hun skal studere ved.

Fargene er sjokkerende klare, og kontrastene er intense. Spesielt presses blått, rødt, og gult til fronten i noen ironisk nok vakre scener. For å oppnå denne effekten kjøpte filmens regissør, Dario Argento, opp noen av de siste rullene av den innen da  opphørte filmprprosessen, Technicolor. Denne prosessen satte fra 30-tallet til midten av 70-tallet standarden for kvalitet
innen amerikansk fargefilm. Argento visste dette, og brukte Technicolor til maks effekt.

Men om filmen blir for pen å se på, er Goblin der for krype inn i ryggmargen og spre seg til ribbena. Goblin var opprinnelig et mislykket progband som reiste til England som Cherry Five og kom skuffet hjem. Vel hjemme møtte de Argento, som inntil da hadde jobbet med Ennio Morricone, som også hadde lagd den karakteristiske musikken til de fleste av Sergio Leones filmer. Argento likte bandet med det nye navnet og satte dem til å lage musikk til filmen som skulle bli gjennombruddet til begge, Profondo Rosso (Deep Red). Argento jobbet tett med bandet om musikken som gjerne ble spilt på settet under innspillingene for å sette skuespillerene i den rette stemningen.

Dario Argento er noe så sjelden som en respektert skrekk-regissør. I hjemlandet, Italia er han like høyt aktet som landsmenn som Fellini og Antonioni, og lager fremdeles film. Han startet som manusforfatter, og skrev bla Leones beste film, Once Upon a Time in the West, sammen med da også ukjente Bernardo Bertolucci. Etter en komedie, fant Argento ut at spennings, og skrekkfilm var det han ville lage, og med filmer med festlige navn som Bird With a Crystal Plumage, Four Flies on Grey Velvet, og Cat o’ Nine Tails banet han seg vei inn i den såkalte giallo-sjangeren. Argento kalles ofte den Italienske Hitchcock, men kan også lett  ammenlignes med produsenten Val Lewton og hans filmer som Cat People, og I Walked With a Zombie fra 40-tallet. Hans egen innflytelse merkes hos bortimot hver eneste skrekk-regissør som har kommet siden 80-tallet og fram til i dag, senest gjennom så varierte filmer som Saw- serien, og A Nightmare Before  Christmas og Coraline.

Alt og mye mer er på plass i Suspiria som blir feiret den 20 november i Tysvær.

(av Haugesund Filmklubb)

Leave a Comment